Fra jenteserie til toppfotball
Sigrid beskriver seg selv som i overkant sjenert, men sier åpnet at det går bedre nå.
– Men jeg var ikke særlig høy i hatten da jeg kom på første trening med damelaget, sist inn i garderoben og med skjelvende hender måtte håndhilse på hele troppen. De fleste spillerne er jo mer enn fem år eldre enn meg selv! Men allerede fra første øyeblikk følte jeg meg velkommen og siden har det bare blitt bedre og bedre, sier hun lettet.
En av gutta
Sigrid selv er godt kjent for både spillere og trenere i HFK, for ikke nok med at hun har spilt fotball så lenge hun kan huske – hun har i alle år spilt på både jente- og guttelag i klubben!
– Rent utviklingsmessig har det betydd utrolig mye å spille fotball med guttene. Både når det gjelder teknikk og tempo er det ingen tvil om at gutteforballen er hakket mer krevende enn på jentesiden, men det har så klart også vært kjempeflott å spille på jentelag som har vunnet både kretsmesterskap, seriemesterskap og mange regionale turneringer.
– For meg har det vært helt naturlig å følge det laget jeg startet på som 7-åring og som gradvis utviklet seg til å bli et rent guttelag, sier Sigrid enkelt.
– Jeg har faktisk aldri følt meg verken underlegen eller uønsket, men det hender jo at motstanderne gliser når de ser ei jente som spiller såpass høyt opp i aldersklassene på guttesida, fortsetter Sigrid…
– Men de bruker å tørke vekk gliset etter hvert, kommenterer hun tørt.
Vil leve av fotballen
– Målet mitt er å leve av fotballen, både som landslagsspiller og kanskje også som proffspiller i utlandet, svarer Sigrid kontant på spørsmål om ambisjonsnivå. Og hun er ikke den som tar lett på oppgaven:
– Jeg har alltid likt å trene og har et høyt aktivitetsnivå. Jeg blir fort rastløs hvis jeg ikke får vært i aktivitet hver eneste dag.
Når det gjelder fellestreningene har det vært en krevende overgang.
– Hele tenkemåten er annerledes enn jentefotballen, mye mer kompleks og avansert, forteller Sigrid og utdyper:
– Mens jeg er vant til enkle taktiske trekk og godt lagspill blir vi her vurdert på hver eneste pasning og hvert eneste valg. Det er skikkelig utfordrende, men dermed også veldig artig.
I tillegg til fem treninger pluss kamp sammen med troppen trener Sigrid mye egen hånd. Både styrketrening, teknikk og lek med ball er en selvsagt del av hverdagen for den unge jenta.
Fotball til fordel for langrenn
– Jeg har jo trent langrenn i mange år og tenkte lenge at jeg ville satse på å bli best… i verden, så klart! sier hun leende, men blir fort alvorlig igjen.
– Sist vinter gikk jeg på en smell, sannsynligvis på grunn av altfor hard trening. Det gjorde noe med motivasjonen min for langrennstreningene. For å blir god i langrenn blir det mange og lange økter alene og mellom hvert skirenn, mens i et lagspill som fotball er treningene faktisk ofte like artige som kampene.
– Så da jeg fikk tilbud om overgang til Grands damelag i sommer var valget ganske enkelt, fortsetter hun.
– Jeg tror ikke det ville vært aktuelt å gå over til Grand hvis jeg måtte spilt på lag som møtte mine gode lagvenninner i HFK. Det ville jeg nok rett og slett ikke takla, sier Sigrid ærlig.
HFK har gitt meg ro til å utvikle meg
– Årene i HFK har vært utrolig viktige for meg. Ikke nok med at jeg har spilt på flere lag. I denne klubben har jeg kunnet kombinere lidenskapen for både fotball og langrenn helt fram til nå, og jeg ville ikke ønsket å gjøre det annerledes. At jeg nå velger å satse på fotball og ikke på langrenn, skyldes så klart at jeg fikk dette flotte tilbudet fra Grand Bodø, men kanskje handler det aller mest om at fotball er og blir en lek for meg, en lek jeg kan se for meg å leve av, avrunder fotballjenta… Som våger å sette seg like klare mål som gutta!